Til prestestudenten

Til deg som studerer teologi. Til deg som ser for deg en fremtid som prest i kirken. Kjære prestestudent.

Jeg har vært prest i snart to år og det føles som et helt liv siden jeg studerte. Likevel er det som om det var i går at jeg sto med vitnemålet i hånden. På tross av og på grunn av dette tenkte jeg å skrive noen ord til deg som er på vei mot prestetjeneste i kirken. Fordi det er en del ting du ikke kan lære på det teologiske fakultetet du går på. Etter å ha utvekslet erfaringer med andre prestekolleger vil jeg at du skal vite disse tingene (på et generellt grunnlag):

Som prest er man feilbarlig. Du kommer til å gjøre feil. I en gudstjeneste, i en sjelesorgssamtale, når du sitter i et stabsmøte. Kanskje til og med i en gravferd. Noen ganger blir det ikke oppdaget, og du kan puste lettet ut før du går raskt videre. Andre ganger kan det bli et ramaskrik uten like. Det er som oftest skikkelig kjipt, særlig hvis det du har gjort går ut over noen andre. Men du overlever det å. Bare vær litt ydmyk, lær av feilene du gjør og be om tilgivelse. Ikke minst husk å tilgi deg selv!

Som prest er man fortsatt menneske(!), og som menneske er man feilbarlig. Du har følelser, og du er en tenkende person. Det er ikke alltid du klarer å følge det du selv preker om for menigheten din. Det er ikke alltid du kommer til å tro like sterkt. Det er lov å føle seg liten, sliten, svak. Det er helt innafor å være dritt lei av jobben sin, eller sint og frustrert på kolleger og andre man møter på jobben og i livet ellers. Kom i hu at du er støv, kom i hu at du er skapt av Gud.

Som prest kommer du til å måtte forholde deg til dårlige lederskap. Det være seg andre prester, proster, personalsjefer, biskoper og kirkeverger. De aller fleste er ledere som fra tid til annen utøver dårlig lederskap i gitte situasjoner (de er jo tross alt bare mennesker de å), men av og til vil du rett og slett møte på personer som aldri burde tatt på seg en lederrolle. Det er vanskelig, frustrerende og tungt å forholde seg til, men la deg ikke bli tråkket på. Stå opp for deg selv i møte med dårlig lederskap, involver fagforeningen din og finn støtte hos mennesker du kan stole på. Finn en balanse mellom å kjempe for din og andres rett, og det å beskytte deg selv.

Som prest må man stå til ansvar for hva Kirken og andre prester har gjort før deg. Husk at det ikke går på deg som person! Du skal ikke bære Kirken eller andre prester sin skyld! Men det du kanskje må er å være en medvandrer for mennesker som bærer på mye smerte påført dem av Kirken, prester og andre kirkelige medarbeidere. Kanskje du til og med må be om tilgivelse på vegne av Kirken. Det handler om å løfte andre mennesker opp, og ikke å rive deg selv ned for noe andre har gjort!

Som prest må man forholde seg til et enormt meningsmangfold. Særlig teologisk. Ha respekt for dem du er uenig med, tolerer at du ikke alltid klarer å endre den andre sin mening uansett hvor rett du føler du selv har. Men det er lov å si at nok er nok når menneskerettigheter brytes, når mennesker krenkes. Da er det lov å reagere med sinne! Om det så er fra prekestolen på en søndag. Det er også lov til å endre egen mening!

Som prest kommer du til å bli sliten for det er mye jobb, mentalt og til tider fysisk. Det er en påkjenning å være prest. Finn ditt hvilested, finn det stedet hvor du kan puste og kjenne at du bare ER. (Nei, det må ikke være retreat..). Omgi deg med mennesker du er glad i og som vil deg vel. Ikke glem den faglige fordypningen, finn eller krev tid til det.

Som prest vil du vil bli takket. Kanskje ikke hver dag, men takknemligheten ligger der. Noen ganger dukker den opp på de mest uventede steder. Ta imot og kjenn på den takknemligheten som vises deg. Gi deg selv et klapp på ryggen.

Som prest har man verdens beste jobb. Helt sant! Du får peke på Gud, Kjærligheten, i møte med mennesker. Du får være en medvandrer i store og små livskriser. Du får ta del i de store festene og du blir invitert inn i den meningsfulle sorgen. Du har mulighet til å være kreativ med litteratur, kunst og musikk. Du kan i samarbeid med kolleger, frivillige og andre få til samarbeid som skaper noe større enn deg selv. Prestetjenesten gir så utrolig mye faglig, personlig og trosmessig.

Kjære prestestudent. Gled deg, men vær ikke naiv. Vær spent, men ikke redd. Husk å nyte studietiden til det fulle. Jeg ønsker deg lykke til!

This entry was posted in People. Bookmark the permalink.

Leave a Reply