Septembersøndag

Livet bærer med seg merkedager. Vi bærer med oss våre egne merkedager. To av mine faller på september. På ukens siste dag. Søndag. Septembersøndag.

På et vis var konteksten den samme: Indian summer. Nydelige høstkvelder. Lyder og lukter som grønt gress og lavmælt fuglekvitter. Solen som fortsatt gav aftenen varme. Vi kjente den kalde gufsen fra nord, som vitnet om mørkere og kaldere tider. Winter is coming. Sommeren i ferd med å si farvel. Men vi hadde ennå tid. Til å gå med lette jakker og ballerinasko. Eller sneakers.

Men dagene utviklet seg ulikt. De endte opp med forskjellige konklusjoner.

Første søndag var full av mennesker. Mennesker som tror på din medmenneskelighet og evner. Og så var det så uendelig mye kjærlighet. En kjærlighet som løfter deg opp og frem. Gir deg styrke og mot. Vi samlet oss i et hellig rom. Jeg avla mine løfter, og fikk Guds velsignelse. Da følte jeg meg uovervinnelig. Fri. En dag som omsluttet hjertet mitt med myk varme og gav meg trygghet.

Den andre søndagen. Han var en fremmed. Jeg så kirkespiret. Det svarte ikke da jeg ropte. Om hjelp. Jeg skrek ut i frykt. Så ble jeg ble stille. Jeg gav opp da kroppen min revnet innvendig. Jeg ble brennmerket i sjelen. Et svart merke som svir og svir og svir.

Septembersøndager som definerte meg. I en slags symbiose. I en evigvarende dans. Tango med blodsmak i munnen.

Jeg er alle mine erfaringer; det som har tråkket meg ned og det som har bygget meg opp. Jeg er meg. Jeg er mine septembersøndager, som om jeg står i en endelig kontrast med meg selv.

Men gjør vi ikke alle det? At vi står i en kontrast med oss selv. Og den endelige definisjon må hver og en av oss ta ansvar for. På tross av og på grunn.

IMG_1199 (2)

 

Postet i Tanker | Leave a comment

Regnbuebarn

Regnbuen er et optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren. (..) Lysbrytningen er forskjellig avhengig av bølgelengden slik at lyset spaltes til et spektrum. (https://no.wikipedia.org/wiki/Regnbue)

13 Eg set bogen min i skyene,
han skal vera eit teikn på pakta
mellom meg og jorda. (2. mos 9:13)

Regnbuebarn. Jeg liker å kalle meg selv det. At jeg er et regnbuebarn! Blått er favorittfargen min, likevel består jeg av så mange flere farger enn det. Det er ganske fint å tenke på. At jeg har mange lag, at jeg ikke er endimensjonal.

Du er også et regnbuebarn. Vi er alle barn av regnbuen. Om du er skeiv eller hetero eller udefinerbar eller hva du nå enn er. Vi er spaltet i et spektrum. Fargene som danser sammen, det er så vakkert.

Det var mange regnbuebarn som danset, lo og flørtet på Pulse nightclub i Orlando natt til søndag. Så kom det skudd. Et annet regnbuebarn hadde tatt seg inn i lokalet. Hans farger var inntyllet i et mørke.

Skrik. Smerte. Frykt. Død.

Det er dette mørket. Som jeg aldri helt klarer å forstå. Godta. Et mørke som fører med seg en ondskap jeg ikke vil vite av. Fordi det er så ufattelig. Jeg fatter det ikke. Ondskapen vil ødelegge fargespekteret. Den taler ikke sant om mennesket.

Hva svarer vi når vi møter en slik ondskap? I andre personer? I oss selv?

Den amerikanske forfatteren med egyptiske røtter, Suzy Kassem, sier det sånn:

“We are all part of the same rainbow. We are all reflections of each other. As unique and diverse as we are in character and skills, the source of all creation is as multidimensional as we are.”

Jeg tror på en Gud som satte regnbuen på himmelen for å vise oss hvor vi kommer fra. For å vise oss hvem vi er. Skapt av en fundamental kjærlighet og til fargerik kjærlighet. Guds regnbuebarn.

Det florerer av regnbuer på sosiale medier nå. For meg er det en konstatering av at regnbuen lyser opp i mørket, og mørket skal ikke overvinne det.

Postet i Tanker, Tro | Leave a comment

Dette eine

 

di stille forsvinn i ein ande

innetter

nedetter

og blir til denne eine tanken

denne eine viljen

denne eine kjærleik

dette eine lys

dette eine

Jon Fosse

———————————————————————————————————-

Påske. Den stille uke. Helt stille, som i et vakuum. Denne stillheten som la seg da Guds sønn døde på korset. Som en sterk kontrast til folkemengden som hyllet han som konge på palmesøndag. Stillheten var et sukk til Judas forræderi og Peters fornektelse. Den var som et speilbilde av mishandlingen og torturen Jesus ble utsatt for da han slepte seg opp Golgata.

Gud selv ble så sårbar. Så liten. Kjærligheten døde.

Jorden ble forlatt i et dypt mørke da Jesus steg ned i dødsriket. Jeg lurer på hvordan det ble opplevd av de som var der. Merket de en forskjell da Jesus utåndet? Forhenget revnet, jorden ristet. Så ble det stille.

Men stillheten ble brutt av hverdagen. Av at livet som vi tror vi kjenner det, fortsatte. I tre dager var det en hverdag uten Gud. Liv ble levd og menneskene pustet. Noen døde. Andre ble født. På en jord som Gud forlot.

Så, i døden, i det dypeste mørke, sprang det ut et lys. Et lys som sprengte alle fornuftige og rasjonelle grenser. Livet oppstod midt i døden, blant de andre døde, der det var så stille. Stillheten ble avløst av en enorm jubelsang som steg opp fra det laveste lave, og opp og ut i det fri.

Denne ene tanken. Denne ene viljen. Kjærligheten. Og for et lys! Håpets lys! Det var som om håpet eksploderte der nede i dødsriket, det fikk ikke plass så det måtte smelle. Håpets lys smalt seg ut av dødsriket.

Opp og frem. Ut i hverdagen, til livet. Til oss mennesker. De som sørget kunne ikke tro sine egne øyne. Den enorme stenen var rullet til side, graven var tom. Og der sto han, oppreist og skinnende. En sprell levende Jesus. Gud var død, han var i dødsriket og han levde igjen. Jesus som vandret rundt blant sine egne. Disiplene som måtte røre ved Jesu håndflater for å være sikker på at det var nettopp Jesus som var der. Han som hadde blitt spikret opp på et kors. Ham de hadde mistet, Ham de hadde sørget over og følt et savn etter. Men han sa til dem:

«Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.»

Jesus levde. Han var fullt og helt menneske. Og han var blitt til ved Gud og var Gud. Stillheten var i begynnelsen. Stillheten ble brutt av at Gud skapte. Da Gud døde la stillheten seg som et tåkete teppe over livet uten at livet selv stoppet opp. Så brøt Gud stillheten igjen da Han vant over dødens makt. Det er et mysterium. Et vakkert, besnærende og fargerikt mysterium. Påsken minner oss om det, inviterer oss inn i mysteriets senter, til selve midtpunktet. Til Jesus. Hans liv, død og oppstandelse. Påsken peker på hvorfor Gud skaper, at Han med sin pust gir oss liv. Fordi Han elsker oss, Han elsker Skapningen. I det ligger det nåde.

Det er dette ene lys. Denne ene kjærligheten. Denne ene viljen. Dette ene. Dette er Gud.

 

2016-01-01 14.28.13

Postet i Tanker, Tro | Leave a comment

Preken, Kristi forklarelsesdag 2016

Å være kristen handler om å få begynne på nytt.
Og den nye begynnelsen, legges inn i en større fortelling. En fortelling som utspiller seg fra skapelse til undergang og fornyet liv.  Det er Bibelens fortelling.  På Kristi forklarelsesdag er det som om vi står i et veikryss. Livsbetingelsene blir annerledes etter dette. Vi går fra Moses til Jesus. Fra den gamle til den nye pakt.

Moses møter Gud og  slutter en pakt: de ti bud. Disse bringer han med seg ned fra det høye, og  til menneskene.

Da Moses kom ned så alle at noe var annerledes. Det strålte av ansiktet hans og de var redde for å komme nær ham. Etter dette skjulte Moses ansiktet sitt. Kanskje var han  redd for å miste respekt.  Ære ble knyttet til å ikke vise at man ble berørt. Å bli berørt er å vise en del av sin sårbarhet, sitt skjøre `jeg`. Som leder i ørkenen var det lite rom for å vise følelser.. Aron og de andre lederne ble redde da de så hvor berørt Moses var. Redd for hans strålende ansikt.

Ble de redde for sitt eget sårbare jeg? For en leder de trodde viste svakhet i det strålende? Bunnet frykten ut i at noe var annerledes, noe nytt?

Moses måtte legge et slør for ansiktet sitt, i frykt for sin egen ære og de han tjente. Han tok det bort kun i møte med Gud selv.

«Og når han kom ut, talte han til israelittene det han hadde fått påbud om.»

Hvor var dybden i det strålende ansiktet til Moses? Dybden hvor mørket også har sin plass. Hvor mørket får være tilstede som det er. Uutgrunnelig. Moses lot kun sløret falle foran Gud. Han opplevde å ikke bli møtt på sitt mest sårbare i møte med folket, og det han gav dem var påbud. Han gav dem Loven. Og et tempel. Et tempel bygget på sand. Et tempel uten grunnmur.

Folket gjennomskuet det. Tempelet falt. Loven ble ikke frelsen.

Paulus skriver:

«Helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakt, og det blir ikke fjernet, for det er i Kristus det blir tatt bort. Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerte hver gang det blir lest fra Moseloven.»

Urhistoriens syndefall er som en myte å regne. Skammen Moses gav etter for er det samme som får oss til å skjule våre ansikter i dag. Skjule det for Gud. Skjule det for mennesker.. Syndefallet skjer hver gang Loven blir veien til frelse. Hver gang vi krever av andre at de skal leve slik og sånn i en «korrekthet» hvor konsekvensen blir falskhet. Syndefallet spiller seg ut hver gang vi ikke lever med hele oss. Når vi ikke er ærlige overfor oss selv og andre, om oss selv. Når vi prøver å legge et slør over livets realiteter. Når vi stråler uten dybde. Når vi dekker til vårt mørke, når vi ser ned for at andre ikke skal se oss i øynene. Se et ansikt som kan avsløre oss.

Peter, Johannes og Jakob ville bygge hytter på fjellet og låse Gud inn der. Jeg oppfatter Jesus som sint eller frustrert etter dette møtet på fjellet. For de tre disiplene hadde ennå ikke forstått hvem Han var. De sidestilte han med Elia og Moses. De ville låse Jesus inn i en hytte, legge et slør foran han. I frykt for det hellige, det hellige som kom til jorden som et lite barn. Det mest sårbare og mest hjelpesløse. Det som kom til verden i et skur ved Betlehem, som måtte gjemmes i Josefs store trøye. Gud selv måtte få varme fra et menneske av kjøtt og blod for å overleve. Dette mysteriet som er så komplekst og uforståelig. Det er så kontrastfylt og disiplene forsto ikke. De ville ha avstand. Gud på et fjell. Opphøyet. Men troen er først og fremst å se og gjøre, ikke lytte og lære. Se det Jesus gjorde i møte med sine medmennesker. Med-mennesker. Sin neste. Sine egne brødre og søstre.

Troen kommer bare når vi står ansikt til ansikt, skrev den polsk-amerikanske filosofen Abraham Heschel. Ansiktet avslører oss. Å ta bort sløret – avsløre. I våre ansikter står våre liv tegnet.

Hver og en av oss bærer på levd liv, ting som kan sies og ting som ikke kan sies.

«Det uutsigelige i oss overfor det uutsigelige utenfor oss – tillater oss selv i å bli sett, å samtale, å motta en stråle og gjenspeile den.»

Bare på den måten kan vi som Paulus sier, være frimodige. Vi kan være frimodige i håpet. Om nåden. Alle tings gjenopprettelse. Guds skapermakt. Guds kjærlighet.

«Herren la sitt ansikt lyse over deg.» sier Gud gjennom velsignelsen. Velsignelsen som rommer livet. Velsignelsen som lyses over og imot oss. Gud lar sitt ansikt lyse mot vårt eget ansikt.

Jeg bøyde meg alltid før. Da jeg selv sto i menigheten og tok i mot velsignelsen. Med mitt eget turte jeg ikke å se presten, eller Gud, i øynene. Jeg ville dekke til mitt ansikt, jeg ville ikke la det avsløre meg selv for verken presten eller Gud.

Det har jeg sluttet med. Nå retter jeg meg alltid litt ekstra i ryggen, jeg løfter hodet og ser rett på den som lyser velsignelsen. Lar øynene hvile på alteret. På korset. Strekker ut armene og åpner håndflatene. Jeg vil ta i mot velsignelsen med hele meg, meg selv. Mitt liv. Mitt feilbarlige alt.

Når ser vi som i et speil. Og i det kan vi, om vi tør å ta bort sløret fra vårt eget ansikt, se Herrens herlighet. Slik at vi kan bli forvandlet. Og forvandlingen kan får oss til å stråle fra dypet. Fra det mørket vi alle bærer på. Stråle som oss selv. Uten skam og selvforakt. Stråle – i en evig ny begynnelse.

Ære være Skaperen, livgiveren og frigjøreren, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

 

Postet i People | Leave a comment

Uansvarlighetens kinn

Magne Lerø, redaktør i Ukeavisen Ledelse, skriver i avisen Vårt Land at menighetene i Den norske Kirke bør få “større makt, handlingsrom og selvbestemmelse”.(http://www.vl.no/meninger/spaltist/sentralkirken-1.470446) Lerøs store innvending mot dagens situasjon er at “menighetene i praksis tappes for funksjoner, makt og beslutningsmyndighet”.I den anledning kommer han med konkrete eksempler fra virkeligheten der han mener at biskoper og andre sentralkirkelige instanser går inn og overstyrer grasrotplanet i Kirken.  Selv om jeg er prinsippielt uenig med flere av Lerø sine synspunkt, og jeg mener han ikke forstår Kirkens organisering som episkopal og synodal, så er dette en helt fair diskusjon.

Men jeg må si jeg kvapp til da et helt avsnitt i Lerø sin tekst er viet saken fra min prestetjeneste i Sarpsborg i sommer, hvor en kvinne slo meg i ansiktet rett før en begravelse og kalte meg “en skam for kirken”. Min første reaksjon var hvorfor i all verden dette ble brukt som et eksempel i en sak som jeg tenker handler om noe helt annet. Så er det helt uriktig av Lerø at mediene “umiddelbart gjorde det til en sak om vold mot homofile”. Det er det faktisk politiet som konkluderte med da de mente denne episoden gikk inn under kategorien “hatkriminalitet”!

Mitt hovedproblem med hele Lerø sin kommentar til Sarpsborg-saken er når han skriver

Sokneprest Einar Ekerhovd skrev på Facebook at hadde vært bedre om hun hadde vendt det andre kinnet til framfor å koble inn ­politiet. Det var vitterlig en som ga det rådet en gang.

Videre beskriver Lerø Ekerhovd sin ytring som politisk ukorrekt, og det ligger mellom linjene i teksten at Lerø deler Ekerhovd sin (daværende?) tolkning av Jesu ord om å vende det andre kinnet til.

Dette kan ikke stå uimotsagt! Her mener jeg Lerø feiltolker Jesu utsagn om “å vende det andre kinne til”, på en svært uansvarlig, teologisk måte. Sokneprest Kristine Sandemæl,  har også kommentert under Lerø sin tekst:

Lerø løfter ganske ubeskyttet fram “å vende det andre kinnet til” som om vanlige regler for HMS ikke gjelder for kirkelige arbeidstakere eller at kvinner/homofile/kristne bare må tåle det hvis urett blir begått og man opplever seg krenket.

I tillegg spør jeg meg: Ville også Lerø fremholdt denne tolkningen i møte med mennesker som har opplevd blind vold? eller vold i hjemmet/familien? Barn som blir eller har blitt misbrukt? Kvinner og menn som blir voldtatt? Mennesker som opplever grusomheter vi ikke kan forestille oss? Hva når det skjer terrorangrep?

Det mennesket som slo meg er kanskje syk og trenger hjelp, men det betyr ikke at samfunnet kan overse det straffbare hun gjorde. Faktisk kunne dette mennesket fått hjelp gjennom straffen samfunnet eventuelt hadde gitt henne. Man får også gjort opp for seg gjennom straffen. På mange måter har det norske rettsvesenet og kriminalomsorgen en mye mer radikal tolkning av tilgivelse og forsoning, enn vi finner det andre steder i verden. Ja, man skal straffes om man gjør andre mennesker ondt, men man får også nye sjanser. Den utsatte får på sin side et sted å plassere skylden og oppreisning på ulike nivå.

Jesu utsagn om å vende det andre kinnet til handler om at vi ikke må ty til hevn når noe urett blir begått mot oss. Å anmelde straffbare handlinger er på ingen måte hevn, men en oppreisning for den utsatte. Dette gjelder alt fra prester til den “vanlige personen i gata”.

At jeg ble slått var på ingen måte en hyggelig opplevelse, og det skapte en utrygghet hos meg. Med støtte fra arbeidsgiver anmeldte vi saken. Ikke for å ta hevn, men for å understreke at overfall og vold er straffbart! Hele saken var belastende, særlig med det store mediefokuset. Men selv om det å anmelde var tøft så var det, det riktige å gjøre.Derfor ble det svært ubehagelig for meg da en medkollega gikk ut i sosiale medier og kritiserer meg på den måten Ekerhovd gjorde. Det ble heller ikke noe bedre når dette var en mann som i tillegg var mange år eldre enn meg, og jeg var helt nyutdannet. Det var også enkelte andre kolleger, både blant prestestanden og i Kirken forøvrig, som i sosiale medier kritiserte meg for å være alt fra arrogant, lite empatisk, til å kalle meg en løgner. Derfor ble jeg glad for at biskop Nordhaug tok en prat med Ekerhovd, og for sistnevntes beklagelse. Dette viste nemlig at man ikke tolerer slik oppførsel i kirken og mellom kolleger! Det viser også at man må tenke seg nøye gjennom når man tolker Bibelen inn i konkrete situasjoner i dag.

At Magne Lerø nå kommenterer denne saken på den måten han gjør, blir å gjøre akkurat samme feilen som Ekerhovd gjorde. Det synes jeg bare er trist, uansvarlig og unødvendig.

 

 

Postet i Tanker, Tro | Leave a comment

Det knuste mennesket

2015-07-18 21.57.25

De knuste menneskene. Hva gjør vi med dem? Hva sier vi til dem som har blitt krenket på det groveste? De som er tråkket og spyttet på, hånt og slått? Mennesker som er revet opp på innsiden. Hva sier vi i situasjoner der urettferdigheten ikke kjente noen grenser for den personen som ble rammet? Hvor du ser at det som er igjen av et en gang oppreist menneske, er fullstendig knust i tusen biter. Et puslespill med biter som ikke lenger passer til hverandre. Biter du plukker opp og som smuldrer til støv mellom fingrene dine. Du ser tårene, du ser blodet og du ser mennesket som ligger der. Knust inn i et endeløst mørke.

Hva sier du? Hvilker ord ligger på tungen din og hva kan filtreres ut og til dette mennesket foran deg?

Innholdsmettede og innholdsløse ord. De flate, de vulgære og de gjennomsiktige ordene. De runde, omsorgsfulle og gode ordene. Du vil bringe håp. Du vil gi kjærlighet. Du vil peke på en tro som sier at det er mulig å føle godt igjen. At livet fortsatt er her, og det skal også leves av knuste mennesker. Alt dette vil du for din neste, du vil det så gjerne for ditt knuste medmenneske. Får du det til? Er det mulig? Hvem er du som den andre personens medmenneske?

Hva når det knuste mennesket er deg selv. Når tårene tilhører deg, og det er ditt blod. Når mørket gjennomtrenger den tynnslitte sjelen din, og legger seg som en sky over den knuste kroppen din. Er det da mulig å gjenvinne troen på håpet? Vil du klare å kjenne på kjærligheten i omsorgen som andre viser og gir deg?

Kanskje ble du en gang knust selv. Kanskje du derfor vet at det går an å finne ut av det kaotiske puslespillet som oppsto. Du vet at det er håp, for verden er ikke tømt for kjærlighet. Du vet at selv om mennesker knuses så er det ikke fordi det onde vant. Men mørket er her, og vi må hele tiden kjempe imot det.

Å tro handler om å gripe fatt i et håp. Et håp om at knuste mennesker ikke trenger å gå fortapt. Vi kan reparere, lege og tåle sammen, og hver for oss. Dette må vi holde på uansett hvor mange biter av puslespillet som ligger der. Vi må tro for hverandre.

Gud ble også knust og krenket på det groveste. Hun var der i din krenkelse, hun var der da det grusomme ble begått mot deg. Den allmektige Gud. Verdens hjerte. Hun blødde for deg og skrek sammen med deg. Gud hørte den stillheten ingen andre kunne høre. Og hennes lys fragmenteres nå i det knuste, og i det oppstår et vakkert lysspill.

Det knuste, det ødelagte, det håpsløse mennesket. La meg reise deg opp. La meg be en bønn for deg. Du er fortsatt der, du er her.  Du har enda ikke blitt knust til støv. Jeg ser alle bitene og vi skal klare å sette dem sammen igjen. Det skal du ikke være alene om, for du er ikke alene.Knuste mennesker kan også rope, le og grine. Gi meg det du har og så skal du en gang igjen stå oppreist. I deg selv, i fellesskapet og som Guds barn.

Vi må aldri gi opp knuste mennesker.

Postet i Tanker, Tro | Leave a comment

Preken, ordinasjonsgudstjeneste i Frogner kirke 06.09.15

Kol 3:12-14:

 12 Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, 13 så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. 14 Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen.

 

Χαριζομαι .

Dere som har fulgt meg gjennom teologistudiet vet at jeg forbannet språkfagene nesten helt fra første stund. Det var en helsikes ørkenvandring, til både min egen og andres fortvilelse. Jeg hadde derfor aldri trodd jeg skulle starte en preken med å vise til et ord på gresk. Men nå som biskopen, en prost og en haug av andre smarte prester og teologer er tilstede så er det jo nesten lovpålagt å hvert fall nevne et ord på Bibelens egne språk.

Χαριζομαι .

Dette er et verb som kan defineres på tre ulike måter: Å vise vennlighet, å vise medynk, å tilgi. Og alt dette skal komme frivillig! Ordet er helt sentralt i avsnittet jeg leste fra i sted: ”Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre”. Tilgivelse er også helt sentralt i våre liv. Sentralt fordi det er en så stor del av livet selv, og det utfordrer oss.

Så hva er tilgivelse?

Vanligste måten å definere tilgivelse på er at det skjer mellom to mennesker. I en kristen sammenheng kan vi tenke at det også kan skje mellom mennesket og Gud. Jeg tenker også at tilgivelse kan skje for et menneske i etterkant og opp mot en hendelse. Tilgivelse er både en aktiv og passiv handling. Det kan være en som tilgir, og at det er en som mottar tilgivelse.

Den vanlige definisjonen av tilgivelse er at det er en moralsk måte å forholde seg til en krenkelse på. En tilgivelse skjer mellom to parter hvor begge kan bli enige om at en krenkelse faktisk har forekommet. Tilgivelsens formål blir da å gjenopprette en relasjon.

Den kritikerroste forfatteren John Green som blant annet har skrevet bøkene Paper Towns og The fault in our stars har sagt at ”The only way out of the labyrinth of suffering is to forgive”. Den eneste veien ut av lidelsens labyrint er å tilgi.

Jeg tror Green treffer selve nerven i det jeg vil kalle er tilgivelsens problem. Eller utfordring. For det å tilgi eller be om tilgivelse kan fort bli en plikt eller et krav. Tilgivelsen kan da stå der som et eksempel på alt det du ikke får til. Det kan dermed påføre et menneske unødvendige mengder med skam og skyld.

Ordene til John Green som jeg tenker springer ut av en mer ”klassisk” definisjon av tilgivelse kan gjøre at man føler seg fanget, i stedet for forløst. Tilgivelsens problem er når det trykker deg ned i stedet for å reise deg opp. Da er det heller ikke tilgivelse lenger, og jeg mener man har misforstått hele begrepet. Tilgivelse er jo nettopp det motsatte av ydmykelse, krenkelse og ufrihet.

Hvordan skal man klare å tilgi en systematisk krenkelse? Det er ikke alle som klarer å tilgi sin overgriper eller sin voldelige ektefelle. Det er for eksempel ikke alle som klarer å tilgi sitt barns drapsmann. Det er de som ikke klarer å tilgi dem som massakrerte deres nærmeste. Og vi har mennesker som har begått grusomme gjerninger som verken klarer å tilgi seg selv eller be andre om å tilgi dem.

Χαριζομαι. ”Som Herren har tilgitt dere skal dere tilgi hverandre”

Hva er tilgivelse egentlig?

———————————————————————————————————-

Dette er Darth Vader, den store skurken fra Star Wars-filmene. Han har blitt beskrevet som ondskapens inkarnasjon Han brukte den mørke siden av Kraften til å nådeløst jage og krenke andre. Darth Vader var ikke for demokrati, menneskerettigheter og fred. Darth Vader var ondskap.

Men Darth Vader har ikke alltid vært ond.

Darth Vader vokste opp som en livlig og smart gutt, kalt Anakin. Så smart var Anakin at han ble trent til ”den godes tjeneste”. Senere opplevde han å bli forelsket i ei vakker dronning, Padmé Amidala som han giftet seg med. På tross av at livet så ut til å leke for han, taklet han ikke omgivelsenes krav, og han ble oppfarende, arrogant og misunnelig. Inni han bygget det seg opp et voldsomt sinne.

Etter flere hendelser blir Anakin til Darth Vader, den mest grusomme i Star Wars-universet. Dette knuser hjertet til hans kone Padmé og hun dør av sorg i det hun føder barna Luke og Leia. Sønnen Luke vokser opp til å bli Darth Vader sin største fiende. Den store kampen mellom det gode og det onde tar plass gjennom far og sønn.

Men var Anakin fortapt? Skulle det bare være Darth Vader fra nå?

Like før Anakin, eller Darth Vader, sin kone Padmé døde sa hun ” Help him, I know there is good in him”. Hjelp ham, jeg vet at det er noe godt i ham.

Det er i håpløsheten mørket får utfolde seg. Hvordan kan vi bringe inn lys og håp? Kan vi tenke på tilgivelsen som et redskap som Gud har gitt oss for å klare nettopp det? Kanskje tilgivelsens relasjonelle side er mer enn det tradisjonelle synet på at det er en som tilgir og en som mottar tilgivelsen?

Jesus ble korsfestet på bakgrunn av falske anklager. Før dette ble han mobbet, pisket og spyttet på. Han gikk gjennom en grusom tortur. Så roper Jesus til sin Gud, sin egen Far: ”Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør”.

Det er to ting jeg tenker vi kan legge i dette utbruddet: Ondskapen mot Jesus er så stor at han aldri vil klare å tilgi selv og derfor må han be sin Gud om å tilgi. Og at tilgivelse kan bli gitt uten at de som blir tilgitt selv er klar over at de trenger tilgivelse.

Både Padmé og Jesus så det gode i mennesker som på en eller annen måte gjorde eller hadde gjort noe grusomt mot dem. Mennesker som tråkket på og krenket både sitt eget og andres menneskeverd på de mest nedlatende måter. Mennesker som raskt kan få definisjonen ”onde”.

Ei god venninne fra praktikum sa at å tilgi er å ettergi skyld. Dermed er man ikke avhengig av å være enig i hvem som har skylden og hva slags skyld det er. Jesus ventet ikke til de som naglet ham til korset, skulle be ham om tilgivelse. For det er den som ettergir som tilgir, og som dermed sitter med definisjonen av skylden. Dette er i samme retning som det Desmond Tutu pekte på når han snakket om at tilgivelse er at de som har blitt offer for ondskap gir fra seg ansvaret. Man slipper å holde på det vonde og tilgivelsen blir en oppreisning for den utsatte!

La oss gå tilbake til Darth Vader, og kampen som pågikk mellom han selv og sønnen. Kampen mellom det gode og det onde:

I kampens hete, holder sønnen Luke på å dø. Darth Vader redder overraskende nok sin egen sønn, men blir selv livstruende skadet. Luke tar av masken på den døende Darth Vader, og personen han ser i øynene er hans medmenneske. Han ser sin egen far, Anakin, og dermed ser han også bak ondskapens maske.

Uten masken var Darth Vader Anakin, et menneske som hadde opplevd smerte og lidelse. Dette var utgangspunkt for at ondskap kunne få gro frem. Han gjorde noen valg som skulle få store konsekvenser for ham selv og sine medmennesker. Valget om å redde sin sønns liv var også en form for å be om tilgivelse. Darth Vader gikk fra å være ond til å gjøre noe godt.

I Desmond Tutu sin ånd, formulert av Arnbjørn Jakobsen: Vi er skapt til frihet og uten den kunne vi verken hatt noe virkelig forhold til Gud eller til hverandre. Men frihet innebærer også frihet til å gjøre det onde. Vi er frie til å velge kjærlighet eller hat, godhet eller grusomhet. Friheten kan gjøre oss både til strålende og djevelske skapninger – Gud tok en utrolig sjanse da han gav oss friheten.

Χαριζομαι.

For meg er tilgivelse håp. Håpet ligger i at vi mennesker kan gjøre gode ting. Når vi ser på våre medmennesker med Guds øyne så legger det grunnlag for medfølelse. Hele vår menneskelighet avhenger av at vi erkjenner menneskeligheten i andre. I dette kan vi se at alle mennesker er Guds skapninger og dermed praktfulle. Gud elsker oss betingelsesløst, enten vi feiler eller lykkes. Og så vet vi at:

Gjennom ørsmå hol i dagen, får eg venda mine tankar, ta eit lite steg til sides, søkja Herren, han som er, gjennom tause, mørke bøner, gjennom lått og gjennom jubel, leggja frem for Herre Kristus alt det livet som eg ber.

 AMEN

Postet i Tro | Leave a comment

Et svar

Jeg fikk en mail fra en svært frustrert person som ikke kunne forstå hvorfor jeg valgte å takke nei til prestestillingen jeg ble tilbudt på Møre. Her er mitt svar til henne, og kanskje kan det være et svar til andre som lurer på det samme:

Kjære ”Berit”,

Først vil jeg takke deg for mailen du skrev til meg. Du lufter mange tanker om valgene jeg har tatt i kjølvannet av jobbsøknaden jeg sendte til Møre bispedømme. Jeg setter pris på at du velger å ta direkte kontakt med meg, for på den måten åpner du opp for at jeg også kan svare deg. Jeg håper derfor at det jeg nå skriver til deg kan være en oppklaring på hvorfor ting ble som det ble. Kanskje det også kan være en trøst for deg, for jeg opplever at du er lei deg og i sorg over en situasjon som handler om noe som er mye større enn meg. Det er større enn oss begge. Men du har rett i at jeg har et stort ansvar for en del av det som har skjedd i kjølvannet av denne jobbsøknaden. Jeg håper du ser at jeg også tar på meg det ansvaret, og at jeg ikke tar lett på alt som har skjedd. Snarere tvert i mot.

Da jeg hadde lest mailen din første gang så satt jeg igjen med en følelse av at jeg burde beklage. Beklage overfor deg og andre som har heiet sånn på meg for at jeg skulle ta den soknepreststillingen jeg ble tilbudt på Møre. Beklager for at jeg ikke tok det steget som ville gjort meg historisk; at jeg ville bli den første presten i et samkjønnet ekteskap, i Møre bispedømme. Du har helt rett i at om jeg hadde sagt ja til jobben så ville det åpnet dører for andre som har følt seg ”utenfor” Den norske kirke. Det ville på flere måter gjort kirkedøren litt høyere og bredere. Kanskje ville jeg blitt en person andre kunne identifisert seg med, og dermed følt seg mer hjemme i Kirken. Ingenting ville gledet meg mer. Nå tror jeg Kirken vil kunne være et hjem for disse menneskene uavhengig om jeg er der eller ikke, Gud er tross alt Gud og dermed mye større (og viktigere) enn meg. Det er også mange mennesker som jobber i Møre bispedømme som kjemper for en åpen folkekirke. Men jeg ser absolutt hvor du vil hen.

Du bærer på et sinne jeg kan forstå. Tro meg, jeg har vært mye sint de siste månedene. Jeg har bare ikke så lett for å ta det ut på andre. Jeg må nemlig gå flere runder for å finne ut hvem sinnet egentlig skal rettes mot. Som oftes ender jeg opp med å rette det mot meg selv. Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvorfor valgte jeg å gjøre slik jeg gjorde? Er jeg egoistisk? For svak? Visste jeg ikke hva jeg gikk til da jeg søkte jobben? At du derfor retter sinnet mot meg er helt legitimt. Det handler jo om at du ikke vet om hvordan det har vært å være meg. Du har selvfølgelig helt rett i at de aller fleste heier på meg og vist en enorm positiv støtte. Ut i fra reaksjoner via sosiale medier, mail, media og ved fysiske møter så har det vært 80 % positivt. Det er et overveldende flertall.

Men de 20 % har vært rimelig kjipe… Det er 20 % som har bedt meg om å gi opp prestedrømmen fordi jeg lever i horeri og i synd. Det er mennesker som sier de ber for meg og at Gud en dag vil åpne øynene mine for sannheten. Jeg har fått høre at jeg er en Judas som sviker kirken. At jeg med mitt nærvær ødelegger for andres liv og at jeg er omsluttet av djevelens mørke. Jeg får høre at fakultetet jeg studerer ved burde hindret meg fra å fullføre teologigraden min. Jeg har blitt fysisk stoppet og holdt fast på gaten. Disse personene har stirre meg inn i øynenene, inn i sjelen min, og gitt klar beskjed om at jeg er uønsket i det kristne fellesskap. Jeg har også fått høre at jeg kommer til å brenne i helvete, drukne i mørkets hav og at man ønsker å se meg død.

Jeg vet ikke med deg, men det er 20 % for mye.. Kanskje filteret mitt ikke fungerer lenger sånn at jeg klarer å bare overse dette mindretallet og i stedet lar de 80 prosentene være det som skal telle i livet mitt. Kanskje jeg bare er svak Berit, men ”in the end” så ble de 20 prosentene for mye.

Kjære deg, jeg valgte å si nei drømmestillingen i det fantastiske øyesamfunnet Sandøy fordi jeg ikke ville ofre kjærligheten. For det var det det jeg kunne endt opp med å gjøre. I denne jobbsøkingsprosessen har det også stått et annet menneske. Dette har handlet om så mye mer enn meg som jobbsøker og om homokampen i kirken. Dette har også handlet om min tilkommende fru og vår relasjon. Hun har ikke hatt det lett, denne prosessen har tæret noe voldsomt på oss begge. Jeg fridde til henne fordi jeg vil dele resten av livet mitt med henne, og det er en ganske heftig avgjørelse å ta. Når vi nå står på tampen av at jeg skal avslutte et ganske langt stadium, kanskje flytte fra det trygge nettverket vårt og hverdagen vår i Oslo, og i tillegg planlegger vi et bryllup; Det er svære greier altså! Å da utsette henne for det ekstreme presset vi begge endte opp med å stå i, er noe jeg gjerne skulle hatt ugjort. Er det noen jeg burde beklage overfor så er det min bedre halvdel. Hun har ikke fortjent noe av dette her og jeg ønsker bare å gi henne et lykkelig liv og en trygg hverdag.

Dette er mine ærlige svar til deg. Jeg håper du forstår mer rundt min avgjørelse om å takke nei til en fremtid på Mørekysten (i denne omgang). Jeg håper Sandøy får en knakandes god prest, for det er et samfunn som virkelig er glad i kirken sin og hvor en prest kan utrette mye. Jeg kan ikke få understreket nok om hvor bra mennesker det finnes der! Som jeg sa til pressen, det var med stor sorg jeg takket nei til jobben og det har vært mange tårer i ettertid. Men jeg står for valget som er gjort og det eneste jeg ber om er respekt for det. Jeg ønsker deg alt godt og håper du vil stemme ved kirkevalget til høsten. Kan anbefale deg å ta en titt på Åpen folkekirke sin liste i ditt bispedømme. De har nemlig mange gode kandidater.

Med ønske om Guds velsignelse,

Hanne Marie

Postet i Hverdagen, Tanker, Tro | Leave a comment

Den homofile (preste)jobbsøkeren

I alle (preste)jobbintervjuer som jeg har vært i til nå så blir jeg bedt om å starte med å presentere meg selv.

”Ja, jeg heter da Hanne Marie, er 27 år og går siste semester på Menighetsfakultetet i Oslo. Jeg er forlovet med Sigrunn og til sommeren skal vi gifte oss”.

Det handler om å slippe elefanten fortest mulig ut av rommet og å stikke hull på ballongen. Folk googler folk, og særlig jobbsøkere de skal vurdere. Da er det bedre at jeg tar kontroll over situasjonen og kommer dem i forkjøpet.

Som oftest blir det et utvidet tema i jobbintervjuet. Det går på hvordan jeg vil klare å samarbeide med andre som mener homofili er synd: prestekolleger, andre i staben eller i menigheten. Det går på hvorfor jeg mener det er riktig å søke en prestejobb når jeg personlig går inn i et ekteskap som en stor del av kirken ikke anerkjenner. Det går på om jeg kommer til å stå på prekestolen med et regnbueflagg i hånden.

Anspentheten i rommet er til å ta og føle på. Dette er et vanskelig tema for dem, men de må spørre. Jeg går alltid i en slags forsvarsposisjon: ”Neida, jeg har ikke problemer med å samarbeide med mennesker som mener jeg lever i synd. Neida, jeg respekterer kolleger som ikke ønsker å dele ut nattverden med meg. Neida, jeg skal aldri ta med meg regnbueflagget opp på prekestolen.” Det føles som om jeg må forklare, forsvare og utlegge mine samarbeidsevner mer enn andre. Jeg kan merke anspentheten i rommet avtar, folk senker skuldrene. ”Puh, hun er ingen homobråkmaker.”, tenker de kanskje. De kan gå videre på andre tema og jeg blir vurdert på lik linje med de andre søkerne.

Men det er ikke alltid de senker skuldrene. Noen ganger tar de anspentheten med seg hjem. Til sine respektive menighetsråd, inn i innstillingsutvalget. Av og til blir den også med inn i et bispedømmeråd.

Nei.

Et kontant nei til den lesbiske prestejobbsøkeren. Dette nei`et er så mye mer enn et avslag. Å få et nei basert på at din legning, det er bare vondt. Det er som et slag i trynet. Gang på gang på gang. Det de sier nei til er mitt liv. Det er et nei til den kjærligheten jeg baserer livet mitt på. Det er et nei til den kjærligheten jeg føler for et annet menneske, som tilfeldig nok er av samme kjønn som meg. De sier nei til den lykken Sigrunn og jeg deler.

Det verste er at de får meg til å tvile. På meg selv, på min legning, min identitet. De får meg til å tvile på den fremtiden jeg nå bygger med Sigrunn. De får meg til å tvile på alle de gode og lykkelige følelsene jeg har for henne som betyr aller mest i livet mitt. De får meg til å føle meg skitten, syndig og ond. De mener jeg går på tvers av Guds vilje og gir meg en enorm skyldfølelse. For å elske feil person, for å være meg selv, for å leve.

Og det gjør meg rasende. Frustrert. Trist. Skremt. Jeg blir redd fordi det går sånn innpå meg. Jeg klarer ikke å heve meg over det.

Så hva får meg til å gå videre? Hva får meg til å nekte å gi opp? Hva får meg til å fortsette å søke prestestillinger i Den norske kirke?

Familie, venner, bekjente og kolleger. Alle som heier og støtter, og som oppmuntrer meg til å fortsette. Jeg anser meg selv som enormt heldig som har så mange gode mennesker i livet mitt.

Men mest av alt Sigrunn. Hver gang jeg kaster et blikk på den jenta så vet jeg at det er verdt det. Når jeg ser på henne så vet jeg at den kjærligheten jeg føler for henne, den er så ekte og så sterk at den er verdt å kjempe for. Og jeg har all grunn til å være stolt! Stolt fordi jeg skal gifte meg med den vakreste jenta jeg vet om. Stolt fordi hun skal bli kona mi. Når jeg ser på Sigrunn så tviler jeg ikke lengre. Ikke på meg selv og ikke på henne og ikke på det vi har sammen.

Det er en smerte å stå i denne kampen. Jeg går ofte med en klump i magen, gruer meg til jobbintervju, lurer på om min legning nok en gang vil bli et tema. Men jeg tviholder på mitt kall som prest og jeg er bombesikker på at min kjærlighet til Sigrunn ikke er synd.

Snarere tvert i mot, det er det mest fantastiske i verden.

16b

Photo: Celeste Sylvest Brix Møller

 

 

Postet i People | Leave a comment

Da tvilen tok prestestudenten

Jeg har aldri vært i tvil om at det er prest jeg skal bli. Men nå er jeg ikke så sikker lenger.

Etter snart 6 år med teologistudier er tvilen større enn noen gang. Bør jeg gå inn i en prestetjeneste? Har kirken bruk for meg?

Er jeg en god kollega? En som løfter andre opp? Vil jeg kunne vise tjenende lederskap? Ta tak i konflikter uten å være naiv? Være nytenkende samtidig som jeg står i tradisjonen? Ta vare på de frivillige og vise til at vi alle er en del av fellesskapet?

Vil jeg klare å gjør døren høy og porten vid?

Er jeg en forkynner? En som er frimodig og kristelig i sine prekener? Vil jeg klare å tale til hele menigheten? Til gamle, unge, barn og  mennesker midt i livet? Til barnefamilier eller enslige? Vil jeg klare skrive prekener for de ressurssterke, de som har falt utenfor, de syke eller de fattige? Den tvilende? den troende?

Vil jeg klare å dele Guds ord med mennesket?

Er jeg en sjelesørger? Vil jeg klare å møte mennesker som står i små og store kriser i livet? Vil jeg klare, fullt og helt, å møte dem med åpenhet og respekt? Kommer jeg til å være omsorgsfull nok? God på grensesetting? En dyktig veileder?

Vil jeg klare å være en medvandrer?

Er jeg en prest som folk kan ha tillit til ved de store begivenhetene i livet? Kan jeg skape en høytidelig atmosfære preget av fest og glede ved dåp og bryllup? Vil jeg klare å sette dåpsbarnet og brudeparet i fokus, men samtidig peke på Gud?

Vil jeg kunne gjøre dagen for de involverte til en “højdare”?

Vil jeg kunne stå trygt i begravelsesliturgien uansett omstendigheter rundt den avdøde? Klarer jeg å møte de sørgende og gjøre dem til hovedpersoner i sin egen sorg? Vil jeg kunne løfte den avdøde frem, bøye meg i respekt for det levde liv og vise til håpet?

Vil jeg kunne stå der i kirken og ta i mot sorgen?

Kan jeg bli en god prest? Vil jeg huske alt det faglige og bruke all den kunnskapen som har blitt overøst meg de siste årene i mitt virke?

Jeg vet ikke! Jeg tviler. Ikke på troen, ikke på Gud eller Jesus, mine medstudenter eller fremtidige kolleger. Men jeg tviler på meg selv. Sånn skikkelig.

Postet i Tanker, Tro | Leave a comment